DAG 6 - Tirsdag

Først vil jeg si at jeg setter stor pris på at dere leser bloggen min! For de siste dagene har ikke gått på skinner – for å si det sånn.  Hadde jeg ikke fortalt til noen at jeg holder på med dette, hadde jeg antageligvis gitt opp allerede. Det er kun dere der ute, som jeg ikke vet hvem er engang (utenom mine følgere dag!!! Koselig!) Som får meg til å holde ut! Når sant skal sies så er jeg også syk om dagen! Noe som ikke fører til de største sprellene. En lett forkjølelse som jeg håpet skulle gå over etter et par dager har slått skikkelig rot. Og jeg frykter at jeg står ovenfor en lungebetennelse og en aldri så liten bihulebetennelse. TYPISK at det skal skje meg, akkurat når jeg går inn for å gjøre noen endringer i livet mitt. Det er akkurat som om hele kroppen stritter imot med all sin kraft. (som en liten sutreunge – «får ikke jeg maten min, så skal ikke du få noe luft å puste med») Noe som har ført til veldig lite bevegelse, noe som igjen har ført til at den ketosefasen har latt vente på seg. Jeg tror ikke jeg har gått over i ketose før i dag faktisk. Det er i dag jeg ikke lenger kjenner sultfølelsen. Energien som skulle komme i den forbindelse lar vente på seg. Men, det er kanskje ikke så rart når jeg ligger på sofaen og hoster så jeg har vondt i ryggen og magen, og knapt får puste til tross for flere doser med astma medisin. Jeg som skulle vært på trening nå! (litt bittert)

Ja, ja når vi har nådd bunnen, går det bare oppover igjen. Jeg har vært superflink og kommet meg over den hardeste kneika. Så dette går i hvertfall en uke til. (tar en uke om gangen jeg.....)

Over til noe positivt! I dag hadde jeg møte med Easy Life instruktøren min. Det var et hyggelig møte hvor vi sammen satte noen realistiske mål. Jeg tok en kropps-analyse, der jeg fikk målt BMI og fettprosent. (var noe flere tall der, også? Jeg får spørre senere hva de betyr...) Ut i fra denne analysen så fant vi ut at 18 kilo ned, gir meg «idealkroppen»..... i hvertfall så er det der jeg bør ligge, og jeg er da innenfor «normalen». Jeg har egentlig ikke lyst til å si jeg er mer normal, når jeg går ned 18 kilo, men av helsemessige årsaker, og av egen selvfølelse så er det et realistisk mål jeg kan leve med. (jeg prøver nemlig stadig og fortelle elevene mine at det er ikke er noe som heter normalt eller unormalt.... ) For hvem bestemmer egentlig hva som er normalt? «Noen barn er brune.... » Den lærte jeg på søndagsskolen når jeg var liten. Jeg kjenner jeg har lyst til å starte en liten diskusjon med meg selv når jeg begynner å tenke i disse banene. For hvorfor har jeg så fryktelig behov for å gå ned disse kiloene? Det er så deilig med mennesker som skiller seg ut, enten på den ene eller andre måten, det er der vi viser vår særegenhet....Jeg skal ikke starte opp!

Jeg vet at - innerst inne er jeg et gladere menneske når jeg veier litt mindre, jeg vil bli litt mer fornøyd med meg selv om jeg går ned noen kilo! Klærne vil sitte bedre, jeg vil føle meg piggere og orke mer om jeg veier mindre. 5 kilo ned! Da er jeg superfornøyd! For det er mitt første delmål. Jeg tror det er veldig viktig å ta de små stegene – og rose seg selv når de er nådd. Hvis ikke virker alt så håpløst og uoppnåelig!

I morgen er det veiing!!! (Jeg glede-gruer meg!) Og forhåpentligvis viser helsa seg fra en litt bedre side i morgen enn det den har gjort i dag. Og du som er frisk og pigg , tenk litt over det i noen sekunder, for det er en fantastisk god følelse, vi tar det ofte for gitt. Ha en riktig god tirsdags kveld! :-)